Beskrivelse av attraksjonen
Kirken St. Nicholas Wonderworker Galeiskaya ble bygget i 1735. Det ligger i Vladimir på gaten Nikolo-Galeiskaya. I antikken var det et tretempel på dette stedet, nevnt i krønikene på 1100 -tallet. Ifølge N. I. Voronin, på stedet der denne kirken en gang sto, var det en brygge. Trikirken St. Nicholas Wonderworker bak talus i Galea er også nevnt i de patriarkalske bøkene fra 1628.
I 1732, på stedet for en trekirke, på bekostning av Ivan Grigoriev Pavlygin, en velstående bymann, en busser, begynte de å bygge en ny steinkirke, som ble innviet i 1738. Samme år ble et varmt sidekapell lagt til i kirken til ære for de hellige Gregorius teologen, Basil den store, John Chrysostom. I 1880 ble kirken reparert, støtter ble installert og underjordiske vegger ble lagt under fundamentet til klokketårnet.
Kirken Nikolo -Galeiskaya ligger i den gamle sørlige delen av byen Vladimir, bak bybygningene som dateres tilbake til slutten av 1800 - begynnelsen av 1900 -tallet, midt i trehus. Det er praktisk talt ingen ledig plass fra sør og vest for kirken, så det er nesten ingen panoramautsikt over templet fra disse sidene.
Kirken ser mye bedre ut fra nordøst, der gaten som kirken ligger på, går bratt ned. Det beste punktet for å se det er flodsletten ved Klyazma -elven.
I dag består St. Nicholas kirke av en gammel bygning, et kapell grenser til sørsiden og et trelags høyhøyt klokketårn i vest. Den gamle bygningen inneholder en alterapse, hovedvolumet og et spisestue med narthex, som et telt er festet til. I tempelets romlige-volumetriske sammensetning vektlegges et strengt proporsjonalt forhold mellom forskjellige volumer. I den samlede komposisjonen skiller hovedvolumet seg ut, siden alterapsen og refektoren er betydelig undervurdert i forhold til den, og det trelags klokketårnet. Den generelle sammensetningen av templet understreker dens nivåer, hvert bind har sin egen form og høyde. Bygningens hovedvolum er en trehøyde høy firemannsrom på en åttekant, som har et deksel på åtte bakker og ender med en oktaedrisk trelags trommel med et løkformet hode.
Når det gjelder planen, er hovedvolumet en firkant, med en kraftig alterpsis ved siden av den på østsiden, som opptar nesten hele bredden på firkanten. Alteret er halvsirkelformet i plan, dekket med en konkylie. Apsisrommet er høyt og romslig. Overgangen til åttekantet fra firemobilen utføres på grunn av to-trinns tromper. Hvelvet til hovedvolumet er lukket, oktaedrisk. Alterapsen er koblet til hovedvolumet med en bue og refektoren - med tre buer, mens den sentrale midtbuen er høyere og bredere enn de to laterale. Nå er de buede åpningene lagt. Refektoren er dekket med et lukket firesporhvelv med brett som løper fra buene. Over den sentrale buen, som forbinder refektoren og tempelets hovedvolum, er det en stripping, som tilsvarer strippingen på den andre veggen, over buen som forbinder refektoren og vestibulen. De åttekantede, firdoble og hovedvolumvinduene vil bli fylt med trepaneler.
Den generelle løsningen for dekorasjonen av templet kjennetegnes ved uttrykksfull plast, der det er ekko av 1600 -tallets mønster. Vindusrammene til tempelets hovedvolum ender med en tre-senter bue. På de øvre nivåene på trommelen er det en rad med etsede fliser.
Buene til det første klokkeslettet forskyves mot øst. Kantstenen, som løper ved bunnen av ringingen, skaper sammen med gesimskanten en slank symmetri.
Den romlige komposisjonsløsningen til templet, den generelle tegningen av innredningen bringer templet nærmere typiske eksempler på Suzdal -arkitekturen fra denne perioden, nemlig Church of the Headheading of John the Baptist. Templet er bygget på mørtel av rød murstein.
