Beskrivelse av attraksjonen
Museet har et offisielt navn - Museum of Genocide Victims, men når det refereres til dette museet i daglig tale, samt når du reiser rundt i byen Vilnius, er navnet KGB Museum oftest brukt.
Museet ble åpnet 14. oktober 1992 etter ordre fra utdannings- og kulturministeren, samt presidenten i Union of Political Exiles and Prisoners. Museet var plassert i bygningen der de undertrykkende sovjetiske strukturene-NKGB-MGB-KGB og NKVD-lå fra midten av 1940-tallet til august 1991. Disse organisasjonene var engasjerte i å lage planer for arrestasjon eller eksil av innbyggerne i Litauen, utførte forfølgelsesaktiviteter fra dissidenter og undertrykte også alle forsøk fra folket på å gjenopprette den tapte uavhengigheten.
I tillegg tjente denne bygningen for det litauiske folket som et symbol på den sovjetiske okkupasjonen av Litauen, som fant sted for 50 år siden. Av denne grunn er det svært viktig for litauere at dette er stedet der Museum of Genocide Victims fant sin plass, som burde og vil minne nåværende og fremtidige generasjoner om slike tragiske og vanskelige år for hele nasjonen (1940-1990). Selve museet er også unikt ved at det er det eneste i sitt slag i de tidligere såkalte republikkene i Sovjetunionen, som ble åpnet der KGB-hovedkvarteret tidligere lå.
I 1997 ble museet omorganisert. Rettighetene til grunnleggeren av dette museet ble gitt til senteret for studier av folkemord og motstand mot litauiske innbyggere (CIGRRL) i samsvar med regjeringsdekretet fra Republikken Litauen datert 24. mars 1997. Dekretet hadde tittelen: "Om overføring av Center for Repression Research and Museum of the Victims of Genocide and Resistance of Lithuanian People".
For øyeblikket er museet en bestanddel av Memorial Department of the Center. Dens oppgave er å samle, lagre, forske og fremme historisk og dokumentarisk materiale som gjenspeiler metoder og former for ikke bare fysisk, men også åndelig folkemord på litauiske innbyggere, utført av det sovjetiske okkupasjonsregimet. I tillegg vurderer forfatteren omfanget og metodene for motstand mot okkupasjonsregimet.
Museumsutstillingen var plassert i en bygning som ble et symbol på lidelse og sorg for et stort antall litauiske innbyggere, der KGB-hovedkvarteret lå i 1940-1990. Et fengsel lå rundt hjørnet av en vanlig bybygning. Hver dag ble hundrevis av politiske fanger utsatt for alvorlig tortur i den, og ble også dømt til døden, som ble utført på samme sted.
I museets arbeid er det utstillinger: Litauen i 1940 og 1941. Mens undertrykkelsen begynte. I 1940 invaderte sovjetiske tropper litauisk territorium. Landet var fylt med opposisjonelle mennesker. Det er av denne grunn at det aller første trinnet i den sovjetiske regjeringen var opprettelsen av institusjoner som behandlet problemene med dissens i dette landet. På den tiden hadde NKVDs strafforganer allerede samlet ganske mye erfaring i å bekjempe innbyggere som var misfornøyde med det nåværende sovjetregimet. Bare i juli 1940 ble mer enn fem hundre litauiske patrioter, tidligere embetsmenn og intellektuelle arrestert.
Museumsbesøkende kan se på 19 tidligere celler, en isolasjonsavdeling på 3 kvm. meter, samt tre torturkamre. Cellene var fuktige og helt uoppvarmede. I tillegg, i en celle på 9 kvm. meter umiddelbart var det opptil tjue fanger, som var strengt forbudt ikke bare å sitte og ligge, men også å lukke øynene. Torturkamrene ble trukket med et spesielt lydisolert materiale som absorberte de høye skrikene fra ofrene som ble utsatt for de hardeste slagene av torturene. Men det verste var at folk som ble forbudt å sove i mørket og bare satt i fullstendig lydisolering, begynte å miste orienteringen i verdensrommet og bare ble gale. Gulvene i de såkalte "våte" cellene var fylt med kaldt vann, mens fangene ble tvunget til å stå på plater laget av metall og ikke la dem sove i flere dager.
Museet har guider som tidligere var politiske fanger. Hver guide viser alltid kameraet sitt.
