Beskrivelse av attraksjonen
Ruinene av den gamle byen Hierapolis, eller "Den hellige by" assosiert med navnet på den hellige apostelen Filipus, ligger omtrent 17 kilometer fra den provinsielle tyrkiske byen Denizli. De ligger på en fjellhøyde, hvis høyde er 350 meter. De første strukturene dukket opp her i det andre årtusen f. Kr. I 190 f. Kr. ble en ny by bygget her av kong Eumenes II av Pergamum. Seksti år senere ble Hierapolis en del av Romerriket, og i begynnelsen av vår tid ble det alvorlig ødelagt av et jordskjelv. På 60 -tallet av det første århundre ble byen gjenoppbygd igjen og ble kjent som et feriested. Senere passerte Hierapolis under regjeringen i Byzantium, og var deretter under ledelse av den tyrkiske sultanen. Jordskjelv skjedde ganske ofte her, og i 1534 ødela et av dem nesten fullstendig byen. Dette stedet ble glemt til slutten av det nittende århundre, da de første utgravningene begynte her. Nå ligger ruinene av det gamle Hierapolis på territoriet til det moderne tyrkiske feriestedet Pamukkale og er veldig populære blant turister. Her kan du bli kjent med gammel historie og se de arkitektoniske mesterverkene fra den tiden.
En av de viktigste severdighetene i Hierapolis er det gamle teatret som ligger på åssiden. Bygningen var den tredje største etter teatrene i Efesos og Aspendos. Konstruksjonen begynte i første halvdel av 2. århundre, og allerede på 300 -tallet ble strukturen betydelig utvidet. Bygningen ble reist av solide steiner og den totale høyden på trinnene er omtrent hundre meter. Femti rader, delt med midtganger i syv sektorer, gir seter for tilskuere. Amfiet er delt inn i to nivåer og det er buede passasjer på hver side av det. Blant tilskuernes seter, akkurat i midten, er den keiserlige boksen. Teatrets scene ligger i mer enn tre meters høyde og er dekorert med flotte stukklister med bilder av Artemis, Apollo, Dionysus. På baksiden av den er det originale basrelieffer og tre rader med søyler, mellomrommet mellom dem er opptatt av skulpturer. Basrelieffene skildrer ærverdige guder og mytologiske helter og er forskjellige i stil fordi de ble laget av dyktige håndverkere fra forskjellige epoker. Etter at byggingen var fullført, kunne teatret romme omtrent ti tusen mennesker. Pamukkale arrangerer juli den internasjonale musikkfestivalen hvert år med et gammelt teater. Det er sant at nå på de 46 radene passer bare omtrent syv tusen tilskuere.
Temple of Apollo ble reist i Hierapolis i det tredje århundre f. Kr. Det var den største helligdommen i polis, men dessverre, nå gjenstår bare en bred flertrinnstrapp som fører til foten av templet og en plattform foran strukturen, som er omgitt av en beskyttende vegg. Ifølge legenden ble templet ødelagt av et jordskjelv som skjedde på tidspunktet for korsfestelsen av den hellige apostelen Filip.
På sørsiden av denne gamle bygningen er det et sted som regnes som bosted for herskeren over liv og død, Pluto, den romerske underverdenens gud. Det er en liten, nesten umerkelig sprekk i bakken, som er omsluttet av en steinkasse. Det antas at de harde og intense dampene og gassene som kommer ut av det er så giftige at fugler og smådyr dør av dem. Denne egenskapen til denne spalten ble brukt av prestene i antikken for å overbevise folk om at de kommuniserer med gudene. Da troende kom for spådommer, ba presten guden Apollo om å drepe fuglen som bevis på hans styrke og slapp fuglen ut i hulen. Fuglen forgiftet med karbondioksid døde, noe som var en bekreftelse på forbindelsen mellom prestene og guddommen. Tidligere var inngangen til Plutos grotte åpen, men etter en forferdelig tragedie som skjedde med tyske turister, ble inngangen stengt med en jerngrill. Reisende kveles i den hellige nisje, og nå er det utilgjengelig for besøk.
Blant monumentene i Hierapolis som dateres tilbake til romertiden, bør Domitians bue bemerkes. Denne majestetiske porten er inngangen til den gamle byen og ble reist i det første århundre av Julius Frontinus, prokonsul i den anatolske provinsen. Da han passerte dem, befant den reisende seg umiddelbart i den romslige sentrale gaten, som var omtrent 14 meter bred. Gaten krysset hele byen og endte ved den sørlige romerske porten, bak hvilken veien begynte til Laodicea. Det er kjent at portene i gammel tid var to-etasjers. I dag kan du beundre den gode bevaringen av første etasje i et av de to runde tårnene, som ble bygget av store steiner og forbundet med tre høye buer.
Så snart den reisende går gjennom Frontino -porten, ser han til venstre en liten bysantinsk kirke, bygget av tidligere brukte materialer. Et marmoraltar og et skinn av et ikon laget på et stykke marmorplate ble funnet på gulvet i templet. Det antas at kirken var viet til beskytteren av reisende, jomfruen Hodegetria. Før inngangen til kirken pleide det å være et rektangulært visir, og under det var en tallerken med bildet av Apollo, skytsenguden for byen Hierapolis.
Lengden på hovedgaten i byen, som deler den i to halvdeler, er omtrent lik en kilometer. Gallerier og viktige offentlige bygninger ble bygget på begge sider. Platene i den sentrale delen av hovedgaten dekker fremdeles kanalen som er kantet med smale kalksteinsplater. Det er han som er byens kloakkanlegg. Det er kjent at det tidligere var et badehus foran byportene. Dermed var det mulig å komme inn i byen først etter grundig vask.
Martyrtempelet til Filip ble bygget i Hierapolis på 400 -tallet. Det antas at kirken ble reist på stedet der apostelen døde. Templet hadde en åttekantet form og diameteren var 20 meter. Kirken hadde et sentralt rom der, ifølge legenden, graven til St. Philip var plassert, men til dags dato har den ikke blitt funnet. Kuppelen i dette rommet var laget av tre og dekket med bly, mens resten av taket på tempelet var laget av tre. Basen på strukturen er i form av et dobbeltkors. Templet hadde et vakkert kapell og en terrasse med flere rom, hvorav bare ruinene av veggene gjensto. Byen Hierapolis ble flere ganger utsatt for jordskjelv, hvorav det siste nesten fullstendig ødela martyria -tempelet. Likevel kan den fremdeles sees med den brede trappen utenfor. I Pamukkale arrangeres Festen for St. Philip hver november. Etter attentatet på St. Philip ble byen kjent som Den hellige by, og St. Filipskirken er et av de viktigste pilegrimsstedene for kristne.
I Hierapolis er det en av de største nekropolene i Lilleasia i tiden med hellenisme, Roma og tidlig kristendom, som nærmer seg bymurene fra alle sider. Selv i antikken strømmet et stort antall syke til Hierapolis, kjent for sine termiske kilder, i håp om helbredelse. Mange av dem, etter å ha taklet sykdommen, kom hjem, mens andre som døde, ble her for alltid. Dette forklarer den enorme størrelsen på den lokale Nekropolis. I tillegg ble de døde i Hierapolis gravlagt i henhold til sine tradisjoner, så kirkegården kjennetegnes ved et ekstraordinært utvalg av gravmonumenter og gravsteiner, blant hvilke det er sarkofager, typisk lykiske graver, familiekrypter, etc. Lengden på nekropolisen er to kilometer, og den er konvensjonelt delt inn i to deler: sør og nord. Nekropolisen inneholder meget imponerende gravkonstruksjoner, med et sterkt fundament av steinblokker, buede tak og rester av søyler. Noen av begravelsene her er veldig beskjedne, laget av stein, gravene til vanlige. Selv om det er de som overrasker med størrelsen, formen og originaliteten til innredningen. De eldste greske begravelsene er gjort i form av runde barrows, som var vanlige i Anatolia i det andre og første århundre f. Kr. Det finnes en rekke sarkofager, marmor eller kalkstein, med flate eller gavllokk, med eller uten interessant dekor, satt på steinfundamenter eller gravd ned i bakken. Det er også familiekrypter dedikert til flere sarkofager. Av de 1200 begravelsene er rundt 300 utstyrt med epitafier med navnet på den avdøde, yrket hans, samt omtale av gjerningene han ble kjent for.
Den mest kjente begravelsen av den nordlige nekropolisen er graven til Titus Flavius, ofte kalt den reisendes grav. Det ligger til høyre for hovedbyporten. Graven er en rektangulær krypt som er montert på en liten sokkel. Den smale døråpningen er omgitt av en tynn steinkant, og en rosett dorisk frise kranser graven. På 2. og 3. århundre e. Kr. begynte begravelser i form av et hus på et spesielt fundament å dukke opp i den østlige delen av nekropolisen. De kalles konvensjonelt "The Tomb of a Hero", og de okkuperer et stort område på kirkegården. Noen av dem har en vindusformet nisje i veggen.
Et av de beste stedene å avslutte turen i Hierapolis er det lille museet. Det ligger i en av de største strukturene i den gamle byen - Roman Bath, bygget i begynnelsen av det andre århundre f. Kr. I dag har massive vegger og buede spenn blitt bevart fra den. Det er en liten, men koselig gårdsplass foran inngangen til badene. På begge sider er det omgitt av firkantede salonger, som rom med bassenger en gang var festet til. I tilknytning til bygningene til badene var en palaestra med to store haller i de nordlige og sørlige delene, beregnet på gymnastikkøvelser. Arkeologiske utgravninger på dette stedet er ennå ikke fullført, derfor er de eksakte grensene for hele komplekset av bad med en palestra ennå ikke etablert. Museet har ligget her siden 1984.
Utstillingen av museet inneholder mange interessante kunstgjenstander. Samlingene inkluderer smykker, mynter, arkitektoniske fragmenter og sarkofager, men hovedutstillingene er skulpturer og basrelieffer. Her er utstilte gjenstander som ble funnet under utgravninger av gamle byer som Hierapolis, Colosia, Laodicea, Tripolis. Utstillingene går tilbake til forskjellige perioder fra bronsealderen til det osmanske rikets tid. Noen av museets utstillinger ligger rett på gårdsplassen. Den åpne utstillingen inneholder hovedsakelig verk laget av stein og marmor.
